Spørsmål: Først vil jeg si det var en stor fornøyelse i å lese boken din. Som dyslektiker så er lesing oftest noe trått styr, kanskje jeg aldri har funnet noe som fenger min interesse, men boken din leste jeg på to kvelder, eller hadde det ikke vært for søvnen så hadde jeg lest alt den natten. Selv om jeg visste mye, så fikk jeg meg noen a-ha opplevelser og ble kanskje litt skremt på temaet autoimmune sykdommer, for der er jo jeg. Det jeg tenkte var uflaks og nedarvede gener gav meg jo litt redsel for å utvikler mer. Og uavhengig av din bok og før jeg i det hele tatt forsto hva HRV var for noe, så fulgte jeg med på HRV.
I perioder da jeg følte meg ræva på alle områder lyste det rødt. Og jeg forstår ikke hva som trigger alle nedturene mine. I ny og ne bestiller jeg meg time hos fastlegen og sjekker stoffskiftet mitt, og hver gang så er det ok, og jeg går der i fra med sånn passe nedstemt. Jeg går av og til fysio, når skulder og bekken slår seg vrange. Vi er nesten som ektefeller (hans ord), har gått hos han i ny og ne i 15 år. Han sier alltid du må få orden i kleskapet. Jeg kan behandle symptomene dine, men jeg får ikke ordna årsaken. Når han så jeg hadde Garminklokke i vår fikk jeg streng beskjed om å gi han telefonen, så han fikk se i appen. Og han bare du skal da ikke trene nå, som HRV lyser blodrødt. Og jeg som trener mandag onsdag fredag kl 5:30, sliter jo med å ikke gjøre det, for jeg vet at når jeg faller av rutina, så er det blytungt å komme tilbake. Og når jeg ikke trener da kommer kroppsvondtene og livet føles ræva. Første joggetur jeg evt har etter noen uker pauser, så kommer det 4 dager restitusjon på klokka. Da blir jeg bare provosert og så gønner man på til man kommer over vondtene og så stabiliserer det meste seg.
I vår tok jeg og naboen opp igjen en utfordring vi gjorde for ett par år siden. Gildrehammeren opp hver dag før frokost. I år ble det ikke hver dag før frokost, for jeg var meget opptatt av å få inn mine 3 økter på morningen for å oppretteholde styrketrening og intervalløktene på mølla. Det var noen dager på oransje helt i begynnelsen av mai, og så begynte HRV og stige jevnt og trutt i hele mai. Det var blytungt på slutten og 31. mai var jeg så happy, vi fullførte, og jeg dro straka vegen etter jobb til Oppdal med jobb. Det ble to travle dager på Oppdal med lite søvn, noe alkohol. Videre var det rett på hytta med venninne gjeng med mer alkohol, lite søvn, og men også litt fjellturer. Fredagskvelden måtte jeg ta tidlig kveld, grunnet ekstremt lite søvn de to foregående dagene. Vi tok oss to lette «fjellturer» lørdagen, da jeg for første gang i mitt liv har opplevd at begge leggene knytte seg. Det var ikke kramper tror jeg, for ikke noe pulserendes greier, men jeg kjente leggene knyte seg sånn på tur nr. 1 at jeg hadde store problemer med å gå ned igjen. Før tur nr. 2 dro vi innom apoteket, kjøpte tigerbalsam og magnesium, og så dro vi på tur nr. 2. Ingen trodde jeg skulle komme meg opp, men det løsna heldigvis. Dette var små turer, maks 30 min opp til destinasjonen. Før hjemreise søndagen tok vi 1000 m topp. Og det også gikk helt fint til vi var på vei ned igjen, og jeg klarte å sparke meg selv i leggen og den knyttet seg som om den var murstein igjen. Har ikke opplevd det før eller siden.
Etter den helga var jeg overbevist om at HRV min nå var på blodrødt… men neida, var fortsatt på grønt, så begynte det å stige igjen…og helt fram til noen dager ut i juli. Jeg snakka med noen som mente jeg kjørte for mye, for hardt for lenge. Hadde litt hælvondt og jeg ble utfordret til å ta en måned treningsfri, bare små turer og roe ned tempoet. Jeg er deltids alenemor, så de tre ukene barna var hos far roa jeg kraftig ned alt av trening. HRV sank stadig og jeg ble trøtt og daff, men gikk meg litt turer, men ikke mye. Siste arbeidsdag før ferien inviterte jeg jobbkollegaer på grillparty med nok å drikke. Jeg starta første ferie dag med treningsøkt, nakken slo seg fullstendig vrang. Dag to slo jeg plen og skråninger på hele tomta mi og naboens, kunne knapt snu på hodet, (det tar 5 timer slå alt) var fullstendig ødelagt. Dag tre fjerna jeg tapet på begge gutteromma og sparkla. Dag 4 malte jeg første rom, dag 5 malte jeg det andre rommet og skrudde sammen det jeg makta av nye kommoder. Dag 6 lå jeg rett ut. HRV var blodrødt, og jeg skjønner jo hvorfor. Men uansett hvor mye jeg hvilte i dagene etter så var det rødt/oransj. Så jeg og en kollega utfordret oss selv til å jogge sammen. Hun er hakket raskere enn meg, men vi bestemte oss for tirsdag, torsdag og søndag jobber vi rundt vatnet i bygda 6,3 km, en seig oppoverbakke. Og nå som treningen er i gang igjen så ser jeg HRV stige igjen. Og jeg føler meg bedre. Min konklusjon er at trening er min beste medisin, selv om også HRV er ræva.
Jeg er også svært opptatt av å trene styrke, så min plan er man/ons/fre før jobb. Og så bruker jeg sammen med en venninne søndagskvelder om høst/vinter å trene hva jeg kaller trim for eldre. Det er mer tøy og bøy enn styrke, så er premien badstue. Mer en sosial greie. Mange sier jeg kjører for hardt og for mye, men jeg føler meg på mitt beste bortsett fra når klokka ramler kl 5 og det ble litt sent, for tenåringene mine ikke skjønner konseptet av å lukke en dør stille etter kl 22. Trening er hva jeg føler gir meg energi og selvsagt har jeg dager da jeg jeg gørr sliten. Men så leste jeg boka di og så ble jeg litt hmmmm. Det var det du skriver om autoimmune sykdommer. For jeg vil ikke ha flere, og jeg har jo nok som det er. Første diagnosen jeg fikk var vel lavt stoffskifte, ganske nært husker ikke om det før eller etter, så mente den spesialisten jeg var hos at jeg hadde fibromyalgi 18 av 18 triggerpunkt. Jeg ble litt vel provosert av det, for jeg prøvde bare å få hjelp med en skulder jeg skadet og selv var jeg overbevist om at kroppsvondten var jo stoffskifte. Og jeg ble jo bedre når jeg etter mange år med prøving og feiling med levaxin, også fikk Lio. Så har jeg endometriose og etter 3-4 år med mye prøving i helsevesenet (kunne ikke være fysisk aktiv uten å blø, løp jeg, måkte snø, gikk på ski osv så rann gammelt blod ut av kroppen) så fikk jeg fjerna livmor, livmorhals, eggledere, det var som å få livet i gave. Jeg har en venninne fra Svergie som er lege (faktisk hun som tok i mot begge mine barn og fjerna livmoren) hun mener jeg bør gå til legen og si jeg vil utredes for Lipoødem. Her går rullgardinen min ned, for jeg vil ikke til lege.
Låra er store, jeg sliter med å gå ned i vekt selv hvor sunt og lite jeg spiser. T.d nå i mai når jeg gikk på fjellturen hver morgen og trente, ikke kcal inntak over 1600 kcal. Bare sunne rene matvarer, ikke brus, ikke godteri. ikke et gram ned i vekt. Jeg er 44 år, 163 og veier 74 på en god dag, 76 på en dårlig. Men jeg bare orker ikke turen innom et lege kontor, selv om fastlegen min virker grei, så kjenner jeg bare nei, vil ikke møte et system som er så utmattende for å få hjelp, for det er slik det føles. Da jeg fikk diagnosen fibromyalgi, men jeg jeg var i den tiden før jeg fikk fjerna livmoren. Jeg skulle legge meg, og jeg bøyde meg ned for å ta av sokken min. Jeg løftet benet, stakk tommelen ned i sokken bak ankelkulen og skulle skyve sokken ned og frem av foten. Det smalt bak i ryggen, jeg fikk en enorm stråling nedover i armen, oppover halsen og ut i kinnet. Det var en bang smerte jeg ikke noen gang har kjent siden. Den var brå, men varte ikke. Jeg rista litt på skuldra, rulla den litt, og la meg opp i senga med to sovende barn i. Sov hele natten. Når jeg våkna den morgenen var jeg mest støl, så jeg tok venstre hånd for å masere litt skulder bladet (der de vanlige muskleknutene sitter) og kjente bare den gropa inn i ryggen. Jeg fikk litt panikk. Der var to innsøkk i ryggen.
Møte med helsevesenet var en skuffelse. Når en lege sier du er en stressa to barnsmor. Fikk lyst å brøle. Hvorfor kan jeg ikke være en fungerende to barnsmor i full jobb? En lege sa han skulle sende meg på MR, siden jeg så på han med dådyrøyne, noen sa det var en massivbetennelse. Og når jeg bad om å få testa Rhomoboidmusklene ikke var slitt to fester på, så ble jeg sendt til fibromyalgiklinikken. Jeg føler av og til at hadde jeg vært mann, så hadde jeg fått hjelp i helsevesenet.
Men jeg er en godt fungerende tobarns tenåringsmamma. Som du forstår ovenfor så er jeg alene, det har jeg vært i litt over 13 år og gutta mine er snart 15 og 16 år. Jeg jobber fulltid i bank, jeg eier hus og hage og har det meste på stell. Litt trangt økonomisk, men vi klarer oss. Det er ikke sydenferie hvert år her, men igjen, jeg trenger det ikke så lenge jeg har fjella her på sunnmøre og treningsenteret mitt. Jeg går mye på fjellet også, både på beina og på ski.
Men mitt store spørsmål er, hva når HRV går til himmels over nomalkurven?
Pulsen, jeg har lav hvilepuls, siste 12 mnd er gjennomsnittet 49. Når jeg løper sist runde rundt vannet, var det noe varmt ute + jeg hadde nattevakt på konfirmasjonsleir, så ikke beste utgangspunktet, men da viste klokka maks puls på 201, stort sett 197 bruker det å tikke innpå (det skremmer meg litt at vi ikke løper med en 8-9 km i timen). Jeg løp halvmaraton i fjor i Trondheim gjennomsnittspulsen min da i 2t 29 min og 19 sek var 181. Er pulsen min unormal høy for dame 44 år?
I følge boken din så leste jeg meg som en katastrofe i møte, at veggen ville komme, og at det vil komme et hav med flere autoimmune sykdommer i fremtiden. Og det eneste jeg ønsker meg er en frisk kropp, som er sterk og at jeg er sunn når jeg blir gammel. Jeg kan legge til at jeg hadde for ett par år siden et lite besøk på sykehuset grunnet magesmerter. Da fikk de utslag på EKG, jeg fikk ultralyd av hjertet mitt. Det eneste de sa da var at det var en ørliten lekkasje i klaffen der blodet går ut av hjertet til kroppen, og at jeg pumpa blodet ut av hjertet ekstra hardt eller noe i den dur. Da broren min døde det året, svært brått (ble ikke tatt obduksjon tross han var 47 år lang historie som jeg ikke skal blande inn her), så spurte jeg fastlegen om jeg kunne få stressteste hjertet mitt. Jeg tok sykkeltest en god periode og gikk med måling i nesten 24 t, der jeg også la inn enn intervalløkt på morningen, som heller ikke viste noe galt med hjertet mitt, men skal ha kontroll igjen om et par år. Det eneste de som evt trener med meg sier, går på fjelltur som ikke kjenner meg, er at jeg peser. Jeg puster mye ved anstrengelse, men jeg tenker at sånn er jeg bare. Kanskje noe anstrengelsesastma, kanskje. Om jeg blir syk så er det luftveiene det stort sett går i, men igjen, har ikke vært syk på flere år nå.
Jeg vil bare være sunn og frisk, ikke «slite» med helsa. Jeg spiser sunt, vil jeg si, over snittet bra, vil jeg tro, men svak for godteri, så jeg unngår det. Men har selvsagt en melt down i ny og ne. Jeg drikker alkohol når det er festligheter. Det er ikke ofte jeg tar glass vin. Det kan gå uker/mnd i mellom, men selvsagt mer når det er vår og sommer, men absolutt under snittet, vil jeg tro. Dette ble langt. Beklager. Det var bare veldig interessant det du skrev om immunforsvaret og autoimmune sykdommer. Jeg vil bare ikke ha mer, men har det meget ok slik jeg har det. Kan selvsagt legge at boka du anbefalte Når kroppen sier nei, er nok en bok jeg burde lese, for jeg har nok også hatt mer livskriser enn snittet. Likevel så føler jeg at jeg er sterk, og jeg lander på bena og jeg sterk i hodet. Jeg står støtt i alle stormer selv hvor harde de er. Selvsagt og det tror jeg vi alle mennesker har dager eller tider man bare vil synke sammen og ta en tur i kjelleren, men det er livet. Uten det fæle ville jeg opplevde de gode studene som kom på bakgrunn av de valgene jeg tok ut fra mine erfaringer. Og alle desse flotte menneskene jeg har møtt i livet som rørte meg, jeg ville ikke vært foruten dem, det vil ikke si jeg ønsket det vonde altså. Skulle gjerne valgt det bort, men det gode ville jeg da ikke møtt, om du skjønner hva jeg mener. Nei, nå var det nok skriblerier. Håper på svar, regner med jeg ikke får det.
Svar: Du verden! Her blir jeg nesten svar skyldig. At det er mulig å leve så hektisk uten å bryte sammen er jo et mirakel. Jeg hadde vel ikke holdt en dag. Men kanskje ligger nøkkelen i din gode HRV? Den er jo rundt 100, så du er nok i god fysisk form. Som du sier, du har pådratt deg en del autoimmune lidelser som ofte har sammenheng med stress. Jeg tror det er en fordel å regulere stressnivået ned, samtidig som du føler at du får trent og vært aktiv nok. Du er også i en alder der kroppen ikke lenger er så tilgivende, slik at det du tålte før kan bli for stor belastning nå.
I Pulskuren helsedagbok tar jeg for meg året, delt opp i 13 tematiske bolker på 4 uker hver. Der vil du finne mange konkrete måter som kan hjelpe deg å regulere stressbalansen. Det vil gi deg håndgripelige verktøy, og du vil finne ut hvilke tiltak som passer best for deg.
Her og nå råder jeg deg til at du fem ganger om dagen setter deg ned og gjør pusteøvelser, feks. denne: Pust rolig. La innpusten vare i 4 sekunder og utpusten i 6 sekunder. Hold på noen minutter hver gang.
Ettersom du er så produktiv er det viktig at du finner denne balansen før du står i fare for å pådra deg enda flere sykdommer. Hold oss oppdatert!
Hilsen Dr. Torkil