Spørsmål: Hei! Jeg trenger råd for komme i form etter alvorlig sykdom. Mann, 49 år. Det er snakk om en sjelden autoimmun sykdom, Anti-MOG. (MOG Antibody Disease (MOGAD))
Kort om min tidligere kondisjon: Aldri topp atlet, men mer normal. Litt for mye rundt midjen, men normal kondisjon. Høsten 2023 fikk jeg et kraftig anfall med betennelse i ryggmargen, langstrakt myelitt C2-Th9. Vo2 maks målt på Sunnås til 22,8/ml/kg/min høsten 2023. Fysio og trening gjenomført fra da. Ny Vo2 maks høsten 2025 med 23/ml/kg/min som resultat. Ved hvile er min Spo2 rundt 95%, en sjelden gang 97. Ved trening og etter synker Spo2 til 87-88% for å stige til 92-93. Utholdenheten er sterkt begrenset. Hvordan kan et treningsprogram se ut for meg for å komme i form?
Svar: Hei, og takk for at du deler. Det du beskriver er både alvorlig og krevende, og det er viktig å være ærlig på utgangspunktet. Ved en så omfattende myelitt (C2–Th9) er det helt avgjørende å skille mellom «klassisk treningsråd» og det som faktisk er mulig og fornuftig for ditt nervesystem og oksygentransport i dag.
Tallene du viser til (VO₂maks rundt 23 og tydelig fall i SpO₂ ved belastning) tyder på at begrensningen ikke bare sitter i kondisjon eller vilje, men i samspillet mellom nervesystem, respirasjon, sirkulasjon og muskulatur.
Noen overordnede prinsipper som ofte er mer hensiktsmessige i en slik situasjon: Senk ambisjonen om intensitet – øk ambisjonen om toleranse. For deg er sannsynligvis lav til moderat intensitet det viktigste. Trening som gir tydelig SpO₂-fall ned mot 87–88 % bør brukes med stor forsiktighet og i tett dialog med fagpersoner. Målet er ikke å presse VO₂maks raskt opp, men å øke kroppens toleranse for belastning uten å trigge stress, inflammasjon eller langvarig utmattelse.
Hyppighet trumfer hardhet. Korte økter (10–30 min), gjerne daglig eller nesten daglig, er ofte bedre enn sjeldne, harde økter. Rolig gange, sykkel, lett roing, bassengtrening eller annen sirkulatorisk aktivitet som holder deg i et «snakke-tempo», kan være mer effektivt på sikt enn intervaller.
Følg nervesystemets signaler – ikke bare klokken. Ved nevrologisk sykdom er restitusjon ofte den største flaskehalsen. Hvis du merker tydelig forverring av utholdenhet, søvn, puls eller generell funksjon dagen(e) etter trening, er belastningen for høy – selv om økta «så grei ut» der og da.
Styrke og stabilitet er ikke sekundært. Målrettet, rolig styrketrening (særlig for store muskelgrupper og postural muskulatur) kan forbedre bevegelsesøkonomi og redusere oksygenkostnaden ved aktivitet. Det kan gi mer «utholdenhet» uten at kondisjonen nødvendigvis øker dramatisk.
Aksepter at fremgangen kan være langsom og ikke lineær. At VO₂maks nesten ikke har økt på to år, betyr ikke at treningen har vært nytteløs. Hos mange i din situasjon er målet først å gjenvinne funksjon, stabilitet og hverdagskapasitet. Små forbedringer i gange, arbeidstoleranse og restitusjon er ofte viktigere enn tallene alene.
Dette bør skje i samarbeid med fagmiljø. Med dokumentert SpO₂-fall under belastning og en sjelden autoimmun nevrologisk sykdom, bør treningsopplegget ideelt sett følges opp av fysio/lege med erfaring fra nevrologisk rehabilitering. Eventuelt også vurdering av respirasjonsmuskulatur og ventilasjon.
For deg handler «å komme i form» trolig mindre om å trene hardere, og mer om å bygge et robust, regulert system som tåler litt mer belastning over tid – uten å bli slått tilbake. Det er en annen logikk enn frisk-trening, men den er ikke mindre verdifull.
Ønsker deg virkelig lykke til videre – og respekt for innsatsen du allerede har lagt ned.
Hilsen Dr. Torkil